«DU MÅ STOLE PÅ OSS, HANNE. LA OSS GJØRE JOBBEN VÅR»

Når systemet ber om tillit, men hverdagen gir utrygghet, har omsorgssektoren feilet i sin viktigste oppgave.

«Du må stole på oss, Hanne. La oss gjøre jobben vår.»

Ja, så inderlig jeg skulle ønske det var mulig å tro på. Så inderlig gjerne jeg skulle reist hjem hver kveld og følt trygghet. Så inderlig gjerne skulle jeg ønsket meg en omsorgssektor som fungerte slik det skal og må være.

Med pasient og beboer i fokus. Med en verdig omsorg som mål. Med ansatte som blir sett, ledet, forstått, ivaretatt. Med rutiner som fungerer. Med samarbeid og motiverte ansatte. Med lavt sykefravær. Med stabil, trygg bemanning. 

Vi trenger ledere som har det i seg å lede. Som ikke bare forstår, men som evner å levere selv i tider med trange budsjetter og krevende rammebetingelser. Ikke alt kan unnskyldes med «dette er politikk» eller «vi har ikke budsjetter». Kvalitetstrygt og empatisk lederskap blomstrer ofte opp nettopp i krevende perioder. Det motsatte er hva vi som pårørende opplever for våre omsorgstrengende i dag.

Det er på tide at ledere og politikere slutter å gjemme seg bak tørre tall og sviktende rammebetingelser. Systemsvikten rammer levende mennesker – våre kjære, våre foreldre og besteforeldre – og slitne ansatte som gjerne vil, men ikke strekker til. Dere ber oss om å stole på dere. Da må dere vise dere tilliten verdig.

——

Bli med inn i en verden omsorgstrengende og pårørende lever med - hver dag:

Klokken viser 18:45 fredag ettermiddag en solvarm sensommerkveld. En datter er på vei ut fra sykehjemmet – en ektefelle til en annen pasient er på vei inn. De smiler varmt til hverandre, og forstår uten ord at den ene reiser fra en situasjon og den andre kommer til en situasjon. Vi deler noen ord, en varm klem i farten og heier på hverandre. Slik er det blitt for oss som pårørende på samme sted gjennom år. Vi er tett på og alltid i beredskap. En verdig siste fase er hva vi ønsker for «våre». Dagens helse- og omsorgstjeneste fungerer ikke i henhold til en slik intensjon og målsetting. Her spiller pårørende en stadig viktigere rolle. For mange eldre og sårbare, en helt avgjørende rolle. Vi steller, vi mater, vi vasker, vi pusser tenner, vi grer hår, vi dusjer, vi skifter senger … der omsorgshender ikke strekker til. Vi handler sågar saft for noen dager til hele sykehjemmet når ledelsen svikter fullstendig.

Som pårørende til to kjære, boende på to forskjellige institusjoner i Moss kommune gjennom nærmere fem år, snakker jeg av erfaring. Vi, pårørende, med et genuint engasjement for våre, er mange. Kvinner som menn. Vi følger våre tett. En udefinert uro for hva som ikke leveres av både forventede og ikke minst lovpålagte tjenester, har fulgt meg gjennom disse årene. Episoder gir erfaringer, og innsikt i en organisasjonskultur og et «system» som ikke lenger fungerer. I løpet av denne perioden har vi sett endring fra noe som fungerte godt til noe som vanskelig kan kalles verdig omsorg.

Å fokusere på enkelt-elementer er gjort mang en gang av flere av oss  - ansatte og pårørende. I samtaler, diskusjoner, skriftlige tilbakemeldinger, avviksmeldinger, media. Likevel, la oss ta et lite blikk inn i hva vi pårørende  opplever i hverdagen - på Melløs sykehjem og Skoggata omsorsgboliger i Moss:

• For lite mat, og varm mat som serveres kald.
• Stell som ikke ivaretas, og fulle bleier som ikke er byttet i henhold til oppsatt plan.
• Pasienter som får beskjed om å gjøre i bleien sin, da det ikke er ansatte nok på vakt til å hjelpe dem på toalettet.
• Sårbare syke som ikke blir «sett» der de er i livets siste fase.
• Regelmessige mangler på selv de enkleste ting, som bleier, kluter og håndklær.
• Manglende logistikk og oppfølging av avtaler for pasienter.
• Et helt sykehjem står uten drikke som saft, melk og juice i dagevis. Pasienter tilbys vann - til frokost, middag og kvelds.
• Ingen tilbud om fysisk aktivitet.
• En pårørende med varm omsorg for alle stiller med rykende fersk eplekake. Ønsket var enkel felles servering til pasientene under kongelig begravelse forleden. Hun ble nektet av ledelsen. Sterke reaksjoner fra både ansatte, pasienter og pårørende.
• Lite eller ingen tid til observasjon av den enkelte pasient.
• Selv sengeliggende pasienter med nylig drypp/slag blir servert middag med kniv/gaffel - uten mulighet til å hjelpe seg selv.
• Drikke serveres i tunge melkeglass som vanskelig kan håndteres av en svekket slag- og drypp-pasient.
• Alvorlig svikt i medisinering: Vi opplever feilmedisinering, dobbelmedisinering, eller at medisiner ikke blir gitt i det hele tatt.
• Medisiner håndteres av ansatte uten riktig kompetanse.
• Regelen om at det alltid skal være én sykepleier på nattevakt overholdes ikke. Én sykepleier på «hele huset» er blitt en gjenganger.
• Nattevakter føler seg utrygge uten tilstrekkelig kompetanse tilgjengelig natten gjennom.
• «Siste fase»-pasienter må vente i timer på morfin, da sykehjemmet er uten sykepleier.
• Slagtilfeller, drypp og endringer i adferd observeres tidvis først av pårørende, ikke av ansatte.
• Journaler føres ikke.
• Avvik rapporteres sjelden, da respons fra leder uteblir.
• Ansvarlige pleiere på vakt er ikke oppdatert om pasientenes utvikling og tilstand.
• Ansatte på vakt og i stell har i flere tilfeller ingen utdannelse innen helsefag, ei heller kunnskap om selv enkle forhold som takheis og bleieskift. Ufaglærte team oppfattes som utrygge og sårbare. Uten en faglært, trygg mentor er det hjelpeløst å se på for oss på sidelinjen. Vi heier, men føler uro.
• Stadig sykemeldte ansatte.
• Slitne, uinspirerte og motløse ansatte.
• Sinte ansatte.
• Solide ansatte som møter på jobb, dag etter dag. Med dårlige rammebetingelser og stor belastning, og som likevel leverer omsorg i topp klasse. Hvor lenge holder de?

Det hele fremstår som nærmest uvirkelig.

Hvorfor er det slik? Eller kanskje heller: Hvorfor har det havnet så galt ut? Hvordan sikre tilfredsstillende og riktig bemanning, sikre tilfredsstillende rutiner som blir fulgt, og sikre tilfredsstillende utstyr og rekvisita? Svaret ligger hos ledelsen.

Tiden er overmoden for å fokusere på arbeidsforhold og ledelse. Eller manglende sådan. Hvordan har de ansatte det? Hvorfor er sykefraværet i perioder skyhøyt? Hvorfor slutter dyktige fagfolk? Hvordan motivere, styrke og se sine medarbeidere – de som er grunnmuren og stammen i enhver bedrift? Dette er flotte kvinner og menn som har utdannet seg til sykepleiere eller helsefagarbeidere, og som ønsker å levere god kvalitet og mestre faget sitt. Yrkesstoltheten og den gode følelsen er noe mange av oss kjenner på til daglig. Det er denne følelsen som gjør at vi rir av selv de kraftigste stormene.

De ansatte er maskineriet som holder hjulene i gang i en hvilken som helst organisasjon. Det vi i stedet ser, er et internt miljø som verken har tillit til sine ledere eller til hverandre. Vi ser manglende samarbeidsvilje. Vi opplever et miljø hvor ledelsen dyrker en angiverpraksis, der ansatte føler seg sett og hørt av sjefen ved å melde tilbake om «sladder og unoter». Vi observerer ansatte som etter noe tid føler seg brukt. Dette er den semreste form for ledelse. Ansatte føler seg utrygge, slitne, og de er lei. Belastningen er rett og slett blitt for stor. Høyt sykefravær og uttak av sykedager som om de var feriedager? Enkelte ting henger nøye sammen: Ledelse, arbeidsmoral og trivsel.

Det underlige midt i alt som oppleves, er at ingen i ledelsen stopper opp. Tar grep, erkjenner at de er på feil spor, og iverksetter de endringsprosessene som opplagt må til for å få et sunt, trygt og stabilt arbeidsmiljø. Et miljø hvor verdien av et godt samarbeid mellom ledelse og ansatte gir trygg og god omsorg. En god leder inspirerer, utfordrer og løfter sine medarbeidere, både menneskelig og faglig.

Synlig ledelse scorer høyt. Er den i tillegg trygg og rettferdig – ja, da har vi et solid utgangspunkt for trivsel. Ansatte som samarbeider, som ser hverandre og som har riktig verktøy for å fylle stillingen i henhold til intensjonen, må være målet. De fleste ledere er avhengige av tillit for å kunne ha legitimitet og troverdighet i sine respektive roller.

«Du må stole på oss, Hanne. La oss gjøre jobben vår.» Så inderlig jeg skulle ønske det var mulig å tro på. Så inderlig gjerne jeg skulle reist hjem hver kveld og følt trygghet. Jeg ønsker meg en omsorgssektor som fungerer slik den skal – og må: Med pasient og beboer i fokus. En verdig og respektfylt omsorg som mål. Med ansatte som blir sett, ledet, forstått, ivaretatt. Med rutiner som fungerer. Med samarbeid og motiverte ansatte. Med lavt sykefravær. Med stabil, trygg bemanning.

Med ledere som har det i seg å lede. Som ikke bare forstår, men som evner å levere selv i tider med trange budsjetter og krevende rammebetingelser. Ikke alt kan unnskyldes med «dette er politikk» eller «vi har ikke budsjetter». Kvalitetstrygt og empatisk lederskap blomstrer ofte opp nettopp i krevende perioder. Det motsatte er hva vi som pårørende opplever for våre i behov av omsorg. Dere ber oss om å stole på dere, Moss kommune. Da må dere vise dere tilliten verdig.

-- Hanne Mellingen
-- 30+ års erfaring med ledelse og lederutvikling

Om samme tema - inspirerende innsikt og inspirasjon fra en med 40 års erfaring, presentert i Aftenposten i sommer:

Kenneth Ledang: Etter 40 år i helsevesenet sitter jeg igjen med en uro

Jeg sakser inn et knippe sitater som treffer godt.

«Ord som omsorg, faglighet og kontinuitet forsvant gradvis fra styringsdokumentene. De ble erstattet av bærekraft, leveranser, produksjon og måloppnåelse.

«Når språket endres, endres også tankene. Dersom underbemanning lenge nok omtales som ressursoptimalisering, er det til slutt noen som begynner å tro at problemet faktisk er løst.»

«Når ansatte mister motivasjonen, gjennomføres medarbeiderundersøkelser og kulturprosjekter. Organisasjonen svarer på sine egne bivirkninger med å produsere mer organisasjon.»

«De fagmiljøene som bar sykehusene gjennom epidemier, omstillinger og år med knapp bemanning, trenger ikke flere strategier, flere omorganiseringer eller flere glansede presentasjoner om bærekraftige pasientforløp. De trenger tillit, innflytelse og tid til å gjøre det de er utdannet til.»

«Leger og sykepleiere bruker stadig mer tid på å dokumentere at de ikke har tid, mens de som etterspør dokumentasjonen, får stadig bedre oversikt over hvorfor pasientene må vente.»

«Jeg opplevde hvordan møter som tidligere handlet om faglige utfordringer og pasientforløp, gradvis kom til å dreie seg om aktivitetstall, produksjonsmål og økonomiske indikatorer. Nye styringssystemer ble innført med løfter om bedre ressursutnyttelse, men syntes ofte å skape flere rapporter, flere måltall og flere mennesker som skulle kontrollere at måltallene ble oppnådd.»